tirsdag 30. mars 2010

Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad


Kjartan Fløgstad er en av mine helter. Det må jeg innrømme med en gang. Fra den gang "Dalen Portland" kom ut har jeg vært en trofast Fløgstad-leser. Det var så mye styr rundt denne boka da den kom ut i fjor at jeg la bort boka en periode. Men nå er den lest og det er jeg veldig glad for.


Bok handler om nazismen. Og boka har to fortellerstemmer. Det er Otto Nebelung og Alf Magnus Mayen. Nebelung er tysker og han følger vi fra ungdomsårene på -20 og 30-tallet i Tyskland og fram til 2008. Mayen er nordmann og han følger vi fra han ble født under krigen og fram til 2008. De to er så erkekonservative at det er urovekkende lesing. En annen hovedperson i boka er Paul von Damaskus. Han er et ektefødtbarn av kultureliten og de intellektuelle i Tyskland. Boka viser hvordan nazismen grodde fram og de bruker filosofer som f.eks. Kant til å forsvare sine meninger.


Handlinga er lagt til Kirkenes, Tyskland og Italia. Mye av krigshandlingene i Finnmark får vi med oss. Og mange av hovedpersonene er innom Kirkenes i løpet av boka.


Etter krigen kommer mange av nazistene tilbake i høye stillinger i Tyskland og i Norge. Det er skremmende lesing.


Boka var ikke akkurat lett å lese, men jeg nyter språket til Fløgstad. Det er mange detlajer og mange navn og handlingen forflytter seg i tid og mellom de to fortellerstemmene.


For folk som er interessert i historie er boka et must, så får en heller ta tida til hjelp. Det var mye nytt for meg i denne boka, og jeg er veldig glad for å ha lest den. Og anbefaler den mer enn gjerne videre.

mandag 22. mars 2010

Austerrike av Nils Henrik Smith


Denne boka handler om en person som, slik vi som leser forstår det sitter i en avhørssituasjon. Men vi vet ikke noe om hvorfor. Hovedpersonen forklarer seg i små brokker. Dels får vi høre om det som har skjedd i nær fortid og dels om det som har skjedd i fjern fortid. Hovedpersonen virker avstumpa følelsesmessig, han får ikke kontakt med de rundt seg og det skjer mange merkelige hendelser.


Det er en svært spesiell måte å skrive en roman på. Men den er helt gjenomført og det er også språket. Utrolig godt språk, som gjorde bok god å lese. Samtidig er den veldig omstendelig, så til tider syns jeg det ble nok.


Er ikke helt sikker på om jeg likte boka. Men språket var som sagt veldig bra.

mandag 15. mars 2010

Leopardens dans av Lieve Joris


Lieve Joris er en belgisk reisende forfatter. Hun har skrevet bøker fra mange steder, bl.a. fra Midt-Østen. Kongo, der denne boka kommer fra kjenner hun godt. Både fordi besteforeldrene hennes bodde der en tid og fra tidligere reiser i landet.


Vi kommer inn i handlingen akkurat da Mobutu er blitt styrtet av opprørslederen Kabila. Kongo har blitt svært vanstelt og Kabila hilses med glede. 16 måneder seinere er de fleste ikke fornøyd med Kabila og det er forsøk på å styrte han. I løpet av disse 16 månedene reiser Joris gjennom landet og det er det vi får høre om i boka.


Joris har en utrolig evne til å komme i kontakt med folk og vi får godt innblikk i Kongos hsitorie gjennom menneskene hun møter. Det er stemmene til de hun møter vi får høre, bare ens jelden gang kommenterer Joris selv. Denne vinklinga gjør boka interessent å lese. Vi får høre om så mange hendelser fra flere sider. Det er ikke alltid like lett å henge med. Det er mye folk og mange fraksjoner. Og for oss som ikke er så kjent i Kongo kan det bli litt mange navn, både på folk og på områder. Hvis man skal ha skikkelig utbytte av denne boka, må den leses med atlas og oppslagsverk ved siden av. Det gjorde ikke jeg, men jeg syns det var svært nyttig å lese boka likevel.

mandag 8. mars 2010

Purkene snudde seg av Kjersti Rorgemoen


I anledning kvinnedagen i dag 8. mars vil jeg ta for meg ei bok som er skrevet av en kvinnelig forfatter. Nemlig Kjersti Rorgemoen.


I det siste har jeg altså lest to nye norske kvinnelige forfattere som skriver glitrende på nynorsk. Heia begge to: Agnes Ravatn og Kjersti Rorgemoen.


Denne boka har undertittelen notat og det er nok bra. For en helstøpt roman er det ikke. Men det er mange gode tendenser i boka. Forfatteren skriver om episoder fra livet til Magna Brekk. Det er ikke akkurat et spennende liv, men fullt av vittige episoder. Slik sett syns jeg Ravatn og Rorgemoen har noe til felles. De ser med et skrått blikk på livet rundt seg, kommenterer både humoristisk og ironisk.


Jeg venter spent på neste bok av denne forfatteren. Med et så godt språk må det bare bli til noe.


Så til alle damer: Gratulerer med dagen og kos dere med en av de mange gode kvinnelige forfatterne vi har.

mandag 1. mars 2010

Reven var alt dengang jeger av Herta Müller


Ja, denne boka tok sin tid. Og enkel var den ikke. Boka er oversatt til norsk i 1993, så det er ikke av hennes nyeste.


Handlinga i boka er lagt til året før Ceaucesko's fall i Romania. Hovedpersonene i boka er to venninner, Adina og Clara. De får etterhvert forskjellig forhold til makthaverne. Det kommer svært godt fram hvor vanskelig det er å leve under slike forhold. Et eksempel: Diktatoren reiser rundt i landet. Men dagen før han kommer tømmes landsbyene for haner og hunder. Han tåler nemlig ikke de lydene.


Men det er kanskje ikke handlinga som er det spesielle med denne boka. Det er nok måten den er skrevet på. Det er en utstrakt bruk av bilder, og av gjentakelser. Og det var ikke enkelt å følge med bestandig. Med en slik bildebruk er det klart at forfatteren drar oss inn i handlinga på en spesiell måte. Det var til tider svært interessent å lese, til tider ble det nesten kjedelig.


Dette er nok ei bok som en må bruke tid på. Vanligvis er kanskje ikke det å analysere ei bok det lureste, men akkurat når det gjelder denne tror jeg en kan få mer ut av boka.


Jeg tror jeg har lyst til å lese mer av Herta Müller. Hun var en interessent forfatter. Og med et slikt språk er det ikke rart at hun har fått Nobelprisen.