tirsdag 7. august 2012

Glitre av Marit Opeide

"Glitre" handler om 59 år gamle Margareta som går av toget ved Hokksund, går innover i skogen og finner seg et forlatt hus. Vi følger Margareta cirka et år fra hun kommer til skogen. Vi får vite svært lite om hvorfor hun gjør dette.

Margareta må stort sett klare seg selv i skogen, men tar enkelte turer inn til Hokksund for  å handle det hun ikke får tak i skogen.Der blir hun kjent med Thorleif. Etterhvert får hun lyst til å bli kjent med andre folk og går til nærmeste gård, men der er hun ikke velkommen. På en annen gård holder Rune H. til. Han driver såkaldte selvutviklingskurs. Margareta blir veldig opptatt av hva han egentlig driver med. Og enda mer da hun finner ei forkommen jente, som tydeligvis har vært en av kursdeltakerne hans.

Margareta er veldig opptatt av grenser; sine egne og andres. Man skal ikke tråkke folk for nært, men det er lov å ha en viss form for kommunikasjon. Vi skjønner etterhvert at hun har et stort behov for å finne ut hvor hennes egne grenser går, og det får hun testet hele tiden.

Margareta finner ut av livet i skogen og oppdager at det kan være sosialt og trivelig. Hun finner ut av andres og egne grenser og kommer ut av boka som en helstøpt person.

Denne boka kom ut i fjor og er jammen en positiv overraskelse. Jeg humra og lo gjennom boka, til tross for det tragiske. Hovedpersonene er skildra med varme og humor. Et godt og litt uvant språk, men det var godt å lese. Jeg venter spent på neste bok av denne forfatteren.

Anbefales.

onsdag 1. august 2012

Outer dark av Cormac McCarthy

Denne boka kom ut i 1968 og er ikke oversatt til norsk. Det burde vært gjort.

Jeg har ikke lest så mange av McCarthy sine bøker, men det var lett å kjenne igjen tema i denne boka.

Boka handler om søsknene Culla og Rinthy som får et barn sammen. De vet begge at dette er galt og da ungen blir født, setter Culla den ut i skogen for å dø. Da Rinthy endelig kommer seg et fødselen drar hun ut på leiting etter ungen. Så lenge brystene lekker tror hun ikke at ungen er død. Og Culla drar på leiting etter Rinthy.

Det er egentlig dette boka handler om. Både Rinthy og Culla vandrer rundt på leiting. De får både husly og jobber for å overleve. Men særlig Culla møter også andre som ikke har noe godt i sinne.

Det er en mørk bok, på mange måter. Vi møter et stort personalgalleri og med få ord klarer forfatteren oss til å forstå hva dette er slags folk. Jeg syns dette er en svært god forløper til "Veien".

Hvis man vil, kan man bruke mye tid på å tolke denne boka. Jeg fant en som allerede har gjort det, og for de som vil lese mer, se her: http://www.thesatirist.com/books/OuterDark.html

tirsdag 31. juli 2012

Gjesterommet av Helen Garner

Boka handler om Helen som får besøk av sin gode venninne Nicola, som skal på et treukers behandlingsopplegg i Melbourne. Nicole lider av uhelbredelig kreft. Boka begynner med at Helen gjør istand gjesterommet.

Nicola skal følge en alternativ behandlingsform på Theodore-klinikken, med bl.a. c-vitaminkur. Disse kurene er  svært tøffe for henne, men Nicole er overbevist om at det vil hjelpe.

For Helen blir disse ukene mer og mer slitsomme. Helen skifter gjerne sengetøy og støtter Nicola mer enn gjerne. Det Helen syns er vanskeligst er at Nicola tror at dette hjelper og tror hun vil bli frisk. Hun klarer ikke å se i øynene at hun er dødssyk.

Tilslutt har de et skikkelig oppgjør og Nicola innser at Helen har rett. Da blir det ordnet med et  opplegg rundt Nicola. Det består fortsatt av venner og familie, men nå går de på skift.

Dette var ei bok som handlet om noe helt annet enn det jeg trodde. Det er en vakker bok og den holder leseren fast fra start til slutt. Boka  har bare 175 sider. Egentlig handler den om følelsene vi får når vi står overfor døden og dødssyke mennesker. Det syns jeg den skildrer svært godt. Men det er altså ingen trist bok. Den har mye humor, og jeg satt og humra og lo litt innimellom.

Dette er ei bok som nok får lite omtale, men jeg håper den får mange lesere.

mandag 30. juli 2012

Jenta på klippen av Lucinda Riley

Ja, hva skal jeg si om denne boka? Jeg syns nemlig ikke at den var noen god bok. For å ta det negative først: Boka har et flatt språk, personene blir veldig endimensjonale. Det som irriterte meg mest var at boka, særlig i begynnelsen, hadde en del logiske brister. Har ikke forfattere redaktører som skal ta seg av slikt? Hele historien ble for enkel. Det vil ikke si at det var lite som hendte, forfatteren pøser på og pøser på. Hele historien ble liksom ikke troverdig. Noe som dette kan ikke skje. Helt på slutten legger forfatteren enn et ekstra poeng, det ble for dumt.

Hvorfor leste jeg boka ferdig da? Det har seg altså slik, at jeg har veldig vanskelig for å legge bort bøker. Jeg tror liksom at det vil skje noe som vil forandre boka til å bli god. Det skjedde ikke denne gangen.

Det positive med boka er at det var ei hyggelig bok; enkel og grei sommerlesing for de som ikke vil ha noe annet enn det.

fredag 27. juli 2012

Mississippi av Hillary Jordan

Denne boka er fra Mississippi i Amerika under og etter andre verdenskrig. Laura lever et behagelig liv sammen med sine foreldre, så dukker Henry opp. Laura som har trodd at hun ikke ville bli gift forelsker seg i denne litt eldre, rolige sørstatskaren. Etterhvert flytter de til en gård i området der han kommer fra, "delta" kaller de det.

Her utspiller det store drama i boka seg. Faren og broren til Henry, i tillegg til nabogutten Ronsel er de som preger boka.

Dette er en typisk sørstatsfortelling. Den forteller egentlig ikke noe nytt. Det syns jeg "Barnepiken" gjorde. Samtidig har denne boka er mye større og mer personlig drama. Det er tragisk å lese om  Ronsel. Mens han var i Europa var han en av alle, men hjemme i Mississippi må han passe plassen sin - eller bli straffet.

Jeg tror nok denne boka vil få mange lesere. Det er ei god bok, selv om den ikke kommer på min ti-på-topp-liste.

tirsdag 24. juli 2012

Nokturner av Kazuo Ishiguro

Ishiguro har jeg bare lest ei bok av før, og det var "Resten av dagen" - det var ei nydelig bok.

Undertittelen på denne boka er "Fem fortellinger om musikk og skumring". Og det er det i alle fortellingene - musikk og skumring.Forfatteren kaller dem ikke noveller, og det forstår en når en leser. De går ikke inn i novellens form. Men altså fem fortellinger.

Det er mange fellestrekk i fortellingene. De handler om musikk. De fleste hovedpersonene er musikere. Flere personer går igjen i flere fortellinger, men da med en annen hovedperson. Det er i møte med andre mennesker at det skjer noe i historiene, men ofte er det ikke med hovedpersonene det skjer noe. Vi oppfatter ganske raskt er det noe galt med de menneskene som hovedpersonene i fortellingen møter. Disse menneskene har kommet til et punkt i livet der de må ta et valg, enten det gjelder skilsmisse eller et nytt forhold.

Det var veldig uvant måte å skrive på. En forventer at det skal være hovedpersonen i fortellingene det handler om, men det er det altså ikke. Et spennende fortellergrep. Fortellingene er veldig lavmælte. Det er et rolig og nesten kjedelig språk. Jeg kjenner igjen tonen fra "Resten av dagen".

Om jeg likte boka? Tja, det er mulig den hadde blitt bedre ved andre gangs lesing, mulig jeg ikke med meg alt. Men noen ganger fikk jeg liksom ikke helt tak på folkene, de ble ikke helt troverdige.

mandag 23. juli 2012

Stolpesnø av Marit Reiersgård

Krim er ikke akkurat det jeg leser mest av. Desto mer spennende var det å lese denne krimdebutanten (tror jeg).

Boka begynner med at fem år gamle Oda forsvinner. Det er i januar, det er kaldt og det er mye snø. Siden det er ei krimbok, skal jeg ikke si så mye om hva som skjer. Ei stund syns jeg det var veldig mange mennesker å forholde seg til, men Reiersgård knyter sammen alle trådene etterhvert. Og løsningen kommer som en overraskelse.

Jeg syns det var ei spennende bok, den var vanskelig å legge fra seg. Hun har et godt språk og mange gode setninger. Hele plottet var også ganske intrikat og elegant. I tillegg virker personskildringene troverdige.

Alt i alt en vellykket krim.

fredag 20. juli 2012

Grå sjeler av Philippe Claudel

Dette er første boka jeg leser av denne forfatteren. Det kommer garantert til å bli flere.

Handlinga i boka er lagt til Frankrike under den første verdenskrigen. Det er den lokale politimannen som forteller historien 20 år seinere. Han er redd for å dø uten at sannheten kommer fram.

Rammefortellinga er et mord på ei lita jente og vi blir med på løsninga av mordet, eller det som blir framstilt som løsninga. Samtidig forteller boka så mye, mye mer. Den forteller om krigens uhyrligheter, den forteller om mekrige menn som gjør som de vil. Den forteller om lokalsamfunn både på godt og vondt. Vi får også historia til politimannen  vår.

Det er i bunn og grunn en tragisk bok. Slutten syns jeg var ekstra brutal. Men samtidig var det en veldig god bok. Forfatteren har et flott språk, det flyter liksom avgårde. Hendelsene i boka er behandlet med  nennsom hånd. Derfor blir ikke boka i seg selv grusom.

Anbefales altså herved.

onsdag 18. juli 2012

Bli Bjørk av Mette Karlsvik

Dette er ei bok som har fått mye omtale, både positivt og negativt. Jeg syns Bjørk er en spennende artist og hadde veldig lyst til å lese boka.

Bok begynner med faren og delvis mora sitt liv som barn og unge, hvordan de møtes og fram til de flytter inn til Reykjavik da Bjørk er liten. Jeg syns denne første delen var svært god. Historien bare rullet avgårde og jeg bare ble med rundt, veldig godt skrevet. Samtidig får vi et godt innblikk i utviklinga på Island fra 60-tallet og utover.

I del to er det Bjørk som er hovedpersonen. Fortellinga går videre, men nå med et mye snevrere blikk. Det ble en brå overgang og jeg måtte legge boka fra meg. Lurte i hele tatt på om jeg gadd å lese videre. Det var bra jeg tok en pause, for da jeg tok fram boka og leste den ferdig, syns jeg resten også var bra.

Nå er jeg veldig glad for at jeg leste hele boka, og jeg vil gjerne anbefale den videre. Husk bare å gjøre oppmerksom på at det er et skifte mellom del en og del to.

tirsdag 17. juli 2012

Jenta som dykket inn i jordas indre av Sabina Berman

DET var lang bloggpause, men nå er jeg på nett igjen og håper det blir mange spennende bøker å snakke om. Før sommerferien fikk jeg ikke lest så mye, men i sommer hadde jeg mange gode leseopplevelser.

Den første jeg vil si noe om er: Jenta som dykket inn i jordas indre. Det var en anderledes roman. Boka handler om ei jente, Karen som blir funnet i et hus. Hun er ikke blitt tatt vare på, men nå ved ca 10-årsaldren er det ei tante som tar seg av henne. Hun er autist, det vil si veldig god på enkelte ting. Men det sosiale er ikke så enkelt. Det var imponerende å lese om en autist som blir så godt ivaretatt og tilrettelagt for som i denne boka. Hun får absolutt brukt evnene sine til det hun er god på.

Boka er skrevet i jeg-form, det vil si at vi ser det som skjer med Karen sine øyne. Det gjør boka spesiell. Boka er veldig varm, den er underfundig og en svært god leseropplevelse. Samtidig som den var ei lett sommerbok. Anbefales varmt.

fredag 4. mai 2012

Olavs draumar av Jon Fosse


Dette er en oppfølger av boka "Andvake" som kom i 2007. Den likte jeg svært godt. Fosse har et rolig språk, mens det skjer veldig mye dramatisk i bøkene hans. Derfor var jeg veldig spent på denne. Olavs draumar handler også om det unge paret Alida og Asle. I "Andvake" rømte de fra Dylgja der de kommer ifra og bosetter seg i Bjørgvin. I denne boka har de skiftet navn til Åsta og Olav, fordi "det er nokon etter oss", som Olav sier. I tillegg har de fått lille Sigvald. Og de har funnet seg et nytt husvære utenfor byen. I denne boka drar Olav til Bjørgvin for å kjøpe ringer, slik at de også kan se ut som gifte.

Men turen til Bjørgvin går ikke helt etter planen. Olav blir tatt og dømt for de to mordene han har begått.

Boka er så trist, så trist. Hele tida mens jeg leste satt jeg med en klump i magen, og tenkte: dette kan ikke gå bra. Til tross for det grusomme som har skjedd, kjenner vi omtanke for dette unge paret. De er kanskje naive og drømmer begge om et vanlig liv sammen. Men det får de altså ikke til, og det er så trist. De er jo så glade i hverandre og har slik godhet for den andre, det er rørende å lese samtalene dem imellom.

Boka er tydelig Fosse. Han gjentar seg selv, markerer på den måten det som er viktig. Han kan skifte sted og handling midt i en setning. Nydelig språk, jeg nyter virkelig språket hans. Og hadde ikke boka vært så trist, så skulle jeg lest den en gang til med en gang.

mandag 30. april 2012

Den ensomme polygamisten av Brady Udall





Puh, denne boka var litt av en murstein...

Boka handler om Golden som er mormoner og lever sammen med sine fire koner og, i begynnelsen av boka 28 barn. I det vi kommer inn i livet til Golden er han mye ute på arbeid i ukene og det er mye kaos når han kommer hjem i helgene. I ukene kjeder han seg, og føler etterhvert et begjær for kona til sjefen. Det går ikke så bra. Vi får historiene til tre av de fire konene og til to av barna. Gjennom dem skjønner vi hvordan livene til storfamilien leves. Det virker ikke som noen egentlig har det bra. Golden skjønner ikke helt hvordan livet hans har blitt slik det har blitt. Han flyter liksom bare med, og trives gjør han ikke.

Da Golden mister jobber og også mister en sønn, går han gjennom en slags erkjennelse. Han tar tak i familien sin og rydder opp. Dette har konene hans ventet på. Nå er han tilstede og tar seg av dem. Boka avsluttes med et bryllup, der Golden får seg kone nr fem.

Ja, jeg syns boka var en mustein. Det har tatt meg lang tid å lese den, og jeg likte den ikke. Rundt side 430 tenkte jeg at kanskje kan dette bli til noe likevel, men det ble det ikke. Det irriterte meg å lese om dumme folk. Det har ingenting med mormonere å gjøre, de må få leve sine liv som de vil. Men det får være måte på å flyte med, og ikke ta tak i egne liv.

Det var tilløp til humor i boka, og av og til humra og lo jeg litt. Men så ble boka like kjedelig igjen. Hvis vi ikke skulle hatt boka i bokgruppa mi, så hadde jeg lagt den fra meg. Men det kunne jo hende den ble bedre?


Er det noen som har lest boka og likt den? Ja, det vil jeg jeg gjerne høre.

onsdag 11. april 2012

Trollmannen fra Lublin av Isaac Bashevis Singer

Det ble ikke så mye lest i påska, men jeg kom da gjennom denne boka som vi skal ha i bokgruppa vår neste uke. Dette er nok ei bok som vi leser før vi skal til Polen. Denne gangen en utvandret polakk, men med handling fra Polen.


Isaac Bashevis Singer levde fra 1904 til 1991 og fikk Nobelprisen i litteratur i 1978. Trollmannen fra Lublin kom ut på norsk i 1980.

Boka handler om Jasja Mazur. I starten av boka er han hjemme hos kona si og sover ut etter mange uker på reise. Jasja er trollmann, blant annet. Men det er det han lever av. Han er også tankeleser, skeptiker, hypnotisør, utbryter (låser) og etterhvert blir han også en hellig mann.

Vi møter Jasja på høyden av hans karriere og blir med på hans fall og veien fram til han blir en hellig mann.

Singer er en gudbenådet forteller. Han slår opp et stort galleri av mennesker og gir oss et innblikk i samfunnet, både på landsbygda og i Warsawa på slutten av forrige århundre. Han gir oss et inntrykk av en mann som har fått alt som han vil. Han er på god fot med en gjeng kriminelle og han har flere forhold til andre damer gående. Men han holder seg ellers på den riktige siden av loven. Han bor i et jødisk samfunn, men er selv ingen aktiv jøde. Det er derimot hans kone.

På fallet hans nedover er det de religiøse grubleriene som tar over.

Som sagt er Singer en utrolig forteller. Det er utrolig rike fortellinger og gode personskildringer.

Jeg syns det er herlig å lese slike fortellinger. De gir meg utrolig mye og jeg har glede av bøkene i langt tid. Nå tror jeg at jeg har lest det meste av Singer, og han kan altså bare anbefales varmt videre. Bøkene hans blir ikke "gamle".

tirsdag 27. mars 2012

Barnepiken av Kathryn Stockett




Ja, dette var noe helt annet enn det jeg har lest om i de siste bøkene.


Handlinga er lagt til 1963/64 i Mississippi, altså sør i USA. Raseskillet var klart, rollene til de hvit og til de svarte var helt klare. Likevel er det noe i tida. Martin Luther King holder sin berømte tale, og Kennedy blir skutt.


Den hvite jenta Skeeter kommer tilbake fra college og oppdager at hushjelpen Constantine har sluttet. Det blir en stor sorg for Skeeter, for det er hushjelpen som egentlig har oppdratt Skeeter. Skeeter får seg en deltidsjobb i ei avis og skriver en spalte om tips og triks for husmødre. Men dette vet jo Skeeter ingenting om, så hun henvender seg til hushjelpen til en av sine venninner og får hjelp der. Slik begynner samarbeidet mellom den hvite Skeeter og svarte Abileen.


Vi får en veldig realistisk innføring i livene til svarte og hvite. Noe er som sagt på gang, Skeeter tar tak og skriver en bok om hvordan de svarte hushjelpene blir behandlet. Det er veldig mye tragisk, men også mye kjærlighet. Særlig mellom hushjelpene og de hvite barna.


Jeg syns det var en ny vinkling på rasekonflikten i USA, ei lett og god bok. Det var vanskelig å ikke bli berørt av denne. Jeg både lo og felte noen tårer, mens jeg hørte boka. Det er en varm og rørende fortelling. Nå skal jeg se filmen, det fikk jeg ikke gjort mens den gikk på kino.

torsdag 8. mars 2012

Englenes sorg av Jón Kalmar Stefansson



Denne boka er en fortsettelse av "Himmelrike og helvete". Den ble jeg svært positivt overrraska over og gledet meg til denne.

Historien fortsettes der "Himmelrike og helvete" slapp. Gutten, den navnløse hovedpersonen har nå vært tre uker i den lille bygda han gikk til etter at Bardu døde. Dit kommer det mange slags folk, bl.a. Jens som er postmann. Jens får i oppdrag å ta en ekstrarute denne gangen. Siden han ikke liker å være ute i båt, blir Gutten med han.

Vi blir etterhvert godt kjent med Jens, og får hans historie. Vi får også historiene til de som bor på de gårdene de tar inn på turen. På denne måten får vi godt greie på hvordan folk på Island levde for over 100 år siden. Det var slitsomt og en evig kamp mot vær og vind.

En på jobben her hadde lest boka før meg og sa at denne gangen ble det litt for mye vær og vind. Og det er jeg helt enig i. Det er fortsatt gode personskildringer i boka, og den har det samme gode språket som "Himmelrike og helvete". Men det ble for mye vær. Dessuten skjer det ikke nok med hovedpersonene. De har vel en slags utvikling, men den var ikke så tydelig i denne boka.

Alstå, jeg likte boka og vil absolutt anbefale den videre. La ikke været skremme dere, det var en god leseopplevelse.

onsdag 7. mars 2012

Tre sterke kvinner av Marie Ndiaye



Tre sterke kvinner har lagt handlinga si til delvis Frankrike og delvis Senegal. Utgangspunktet er likevel Senegal, alle de tre kvinnene kommer derfra.

Det er tre vidt forskjellige skjebner vi får fortalt. I den første historien har Fanta blitt med den franske mannen sin tilbake til Frankrike. Der blir livet vanskeligere for dem. Kjærligheten mellom ektefellen er borte og mannen dominerer hele forholdet og livet til familien. Han har ikke et helt realistisk syn på livet. Likevel er dette den eneste fortellingen som kanskje har et lyspunkt til slutt.


I den andre fortellingen er det en velfungerende advokat som kommer tilbake til Senegal, fra Frankrike for å hjelpe faren sin. Eller det vi, det er broren som trenger hjelp. Faren har hun hatt svært lite med å gjøre, så det er et vanskelig valg hun har tatt.

Den tredje og siste historien er bare tragisk, eller nesten bare det. Hovedpersonen her klarer likevel å holde hodet og sin egen integritet oppe. Det er imponerende med all den elendigheten hun opplever.

Alt i alt var dette tre svært sterke historier. Vi blir enda mer klar over hvor heldige vi er, som lever i dette rolige hjørnet av verden. Dette er historier som blir med oss videre, de gjør noe med oss. Den trua disse damene har på seg selv, er imponerende.

mandag 20. februar 2012

Gjennom natten av Stig Sæterbakken



Seint, seint i går kveld ble jeg ferdig med Stig Sæterbakkens siste bok. Og for en bok..... Hvorfor i all verden har jeg ikke lest Sæterbakken før og hvorfor måtte denne bli den siste boka hans?

Sæterbakken har stått på lista mi over forfattere som bør leses lenge, men så er det så mange andre bøker - ikke sant?

Jeg er veldig glad for at jeg leste denne. Det var en stor leseopplevelse. Mange har kommentert at den er så mørk og trist, men for all del, ikke la dere skremme av det. Språket i denne boka fortjener mange lesere.

Fortellerstemmen i boka er tannlegen Karl Meyer. I begynnelsen av boka har de akkurat fulgt sønnen til graven og sorgen er bunnløs. Så etterhvert får vi høre om tida før begravelsen og den lykkelige familien. Vellykket tannlege, vakker kone og to barn. Men så går Meyer alene på fest og forelsker seg inderlig. Han flytter ut, men kommer etter ei stund tilbake til familien sin. Noe er imidlertid ødelagt. Sønnen snakker ikke til faren sin, bare gjennom moren. Slik vi forstår det er det han som har tatt sviket til faren tyngst. Så tar altså sønnen livet sitt. Etter en stund drar Meyer til Slovakia til et skrekkens hus. Der har han hørt at enten blir man gal, eller så kommer man ut som et nytt og bedre menneske. Meyers reise nedover i Europa er en urovekkende reise, og vi aner at dette ikke går bra.

Sæterbakken har et utrolig godt språk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Ordene og setningene virker velvalgte, det er som han har grunnet lenge på hver setning. Det var en fryd å lese, så nå skal jeg ta for meg de andre bøkene til Sæterbakken. Det er helt sikkert.

Slutten på boka var litt rar. For å skjønne den må man kanskje lese boka en gang til. Det fortjener boka, kan sikkert med fordel leses både to og tre ganger.

tirsdag 14. februar 2012



Marit Eikemo var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris for 2011. Men hun ble ikke blant de tre beste og det er jeg faktisk enig i. Denne boka kunne aldri vinne en slik pris.


Boka handler om den arbeidsledige Elisabeth Brenner. Gjennom nav får hun en jobb i Einvik. Der skal hun samle inn dialektprøver som skal brukes i et prosjekt på universitetet i Bergen. Elisabeth er utdanna journalist, men har gått på en smell. Dette skal være hennes forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet.Elisabeth kommer fort i kontakt med folk. Men det er som hun ikke skjønner hvordan hun skal være sammen med folk, der er hun totalt hjelpesløs. Etterhvert ødelegger hun alle forsøk på å komme nærmere inn på folk. Alle de hun intervjuer forteller merkelige ting, som hun ikke har lyst til å sende fra seg. Vi hører heller ingenting om familie og venner, heller ikke til jul.

Dette syns jeg var ei veldig fragmentert bok. Enkelte ganger syns jeg hun skrev veldig godt. Da tenkte jeg nå skjer det noe her, men så gjorde det ikke det likvel. Elisabeth er bare tragisk, og samfunnet i Einvik var tragisk. Det bor en veldig kjent forfatter i Einvik, skjebnen hans var også tragisk.

Nei, denne boka fenga ikke meg.

torsdag 9. februar 2012

Imot naturen av Thomas Espedal





I et forsøk på å lese alle seks bøkene som er nominert til P2-lytterens romanpris har jeg nå lest denne. For ei tid tilbake leste jeg"Imot kunsten", den likte jeg veldig godt.

Både tematisk og i form ligner disse to bøkene på hverandre. I "Imot naturen" fortsetter Espedal å fortelle om livet sitt. Denne gangen om ekteskapet med Agnete, som blir mor til datteren hans. Så forteller han om Janne. Janne er mye yngre enn Espedal og han opplever en stor sorg når hun forlater ham. I den forbindelse leser han bøker der menn er mye eldre enn kjærestene sine, f.eks. Marguerite Duras og er tydelig veldig opptatt av det.

Jeg opplevde "Imot kunsten" som mer eksperimentell og spennende. Der syns jeg også at innholdet ble behandlet på en ny måte. I tema ligner han på Knausgård, men behandler stoffet på en helt annen måte. Han ser seg og sine utenfra, men samtidig kjenner han på følelsene sine.

Espedal har fått mye positiv omtale for disse bøkene. Det fortjener han. Han er en spennende forfatter.










onsdag 1. februar 2012

Stille natt av Ragnar Hovland



Hovland er en forfatter jeg har sansen for. Jeg liker det han sier og liker vestlandshumoren hans. Nå er det svært lenge siden jeg har lest ei bok av Hovland, kommer ikke på hvem det var. "Stille natt" har fått så mye positiv omtale at nå måtte det bare bli.

Boka handler om en forfatter som har skrivesperre. Forfatteren er fra Vestlandet, fra Vik i Sogn, men bor nå i Oslo. Det gjør også de to brødrene hans. Det går ikke så bra med de tre brødrene. Den mellomste har fått psykiske problemer, som vi ikke vet årsaken til og den yngste har fått en dom og mistet advokatlisensen sin. Hovedpersonen drar til Vestlandet et par ganger i løpet av boka, den yngste er på motorsykkeltur for å prøve å finne seg selv. Det er altså mye reising i boka. Det er også mange damehistorier og en del sex. Det som er tydeligst er imidlertid ironien og humoren til Hovland. Han kommenterer forholdene til folk tørt og fyndig, noe jeg forbinder med Hovland.

Det finnes drøssevis av blogger som lovpriser boka hans, det gjør også Knut Hoem i NRK. Jeg er veldig ofte enig med Knut Hoem, men altså ikke denne gangen. Jeg klarte ikke å like boka. Av en eller annen grunn ble jeg grundig lei denne traurige typen. Jeg syns Hovland bruker for mange ord, han skriver og sier for mye

mandag 30. januar 2012

Jimmen av Øyvind Rimbereid




Øyvind Rimbereid er født i Stavanger i 1966 og hvor forfatteren er født er et poeng i nettopp denne boka.


Et dikt står det på forsida av boka. Det er et 64 siders langt dikt med to fortellerstemmer. Den ene er hesten, Jimmen sin stemme. Han snakker et gammelt, nesten arkaisk nynorsk. Den andre fortellerstemmen er mannen som eier hesten, han er navnløs og snakker stavengerdialekt.


Så vidt jeg kan skjønne foregår handlinga på begynnelsen av 70-tallet. Hestekaren og Jimmen hører alstå til i ei anna tid. Likevel gjør de en jobb ingen andre vil gjøre. De henter matavfall, som blir til grisemat og enkelte netter henter de avfallet fra utedoer som fortsatt fantes i Stavanger.


Dette er ei bok som må leses sakte. Og det med god grunn. Det er på denne måten en vil få med seg det vakre språket til Rimbereid. Noen vil kanskje syns at Jimmens nynorsk er vanskelig og nærmest utilgjengelig. Jeg syns det var vakkert og det er kun tid som skal til for at en skal nyte det.


Boka handler egentlig om mye. Den gamle og den nye tid, som var særlig tydelig i Stavanger etter at olja kom. Den sier også mye om høy og lav i samfunnet. Hestekaren som henter avfall er langt nede, til og med under grisebonden.


Jeg er ingen diktleser, men denne boka hadde jeg veldig sansen for. Den er nominert til Nordisk råds litteraturpris og til ungdommens kritikerpris. Det skal bli veldig spennende og se hvordan det går.




Så folkens, les Jimmen og nyt språket.

fredag 27. januar 2012

Min kamp nr 6 av Karl Ove Knausgård



Ja, det er det altså gjort.... ferdig med nr 6. Det første jeg tenkte når jeg var ferdig med boka, var: for en vakker kjærlighetshistorie og det neste var: denne mannen må jo skrive mer!

Det tok litt tid da første boka kom før jeg leste den. De tre siste har jeg tatt med en gang de har kommet ut. Jeg syns han skriver utrolig flott og bøkene hans handler om så mye. De angår alle på en eller annen måte.

Denne gangen tror jeg ikke jeg skal gi noe handlingsreferat. Bøkene hans er jo godt kjent. Men jeg vil gjerne skrive noe som får flere til å lese dem. Nr 6 er nok den mest krevende. Særlig har den et midtparti der han diskuterer jeg-et og vi-et. Her skriver han bl.a. om Adolf Hitler og hans vei til makta. Det var veldig interessent, men jeg må inrømme at noe av det måtte jeg lese uten å bruke tid på å forstå.

Denne boka er skrevet etter at de fem første kom ut. Vi får høre mye om hans og andres reaksjoner på de bøkene. Vi får også høre mye om familien og særlig kona Linda og deres hverdag. Folk som ikke har lest Knausgård tror at han forteller om hverdagen sin som det blir utlevert i et ukeblad. Men det er altså svært fjernt fra det. Han er en forfatter som klarer å heve det dagligdagse til noe almennmenneskelig. Samtidig som han forteller sin families historie, får vi også et godt innblikk i hvordan samfunnet rundt oss fungerer. I så måte minner den meg litt om "Det tause huset" av Orhan Pamuk.

Det ble et tomrom inni meg etter at jeg var ferdig med bøkene hans. Ikke at det er vanskelig å finne andre gode bøker å lese, men jeg ville så gjerne lest mer av Knausgård.

Til dere der ute som ikke har lest Knausgård; prøv og dere vil få mange store leseopplevelser.

torsdag 26. januar 2012

Det tause huset av Orhan Pamuk



Pamuk er en forfatter jeg leser med stor glede. Dette er en bok som kom ut i 1983, men først har blitt oversatt nå etter at Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur. Men det er lett å kjenne igjen fofatterstemmen til Pamuk.

"Det tause huset" handler om tre generasjoner tyrkere i en liten badeby ikke så langt fra Istanbul. Handllingen foregår mye i det falleferdige gamle huset til bestemoren Fatma, som er 90 år. Der bor hun sammen med tjeneren sin Receb, som er dverg. Denne sommeren får de besøk av de tre foreldreløse barnebarna til Fatma. Det er historikeren Faruk, kommunisten Nilgun og den yngste er Methin.

Gjennom å fortelle historia til familien får vi også historia til Tyrkia gjennom nesten er helt århundre. Det er elegant og flott gjort. Det er en dysfunksjonell familie vi får høre om og landet Tyrkia strever mellom øst og vest.

Dette er ei bok som egner seg for å gå litt grundigere inn i. Den blir helt sikker mer interessent ved andre gangs lesing og burde være ei utmerket bok for bokgrupper. Det er mange motsetningspar i boka; øst og vest, den gamle og den nye tid, bror og søster, rik og fattig og så videre. Så her er det mye å ta tak i.


Denne boka hørte jeg som lydbok. Som jeg har sagt før, så har jeg problemer med å konsentrere meg nok om boka når jeg hører. Men her gikk det stort sett bra, tror jeg.

onsdag 25. januar 2012

Himmelrike og helvete av Jon Kalman Stefanson



Ja, med denne boka vet jeg nesten ikke hvordan jeg skal begynne. Kanskje jeg skal si litt om innholdet først.

Handlinga er lagt til 1800-tallet på Island. Et lite samfunn lever av fiske og det er fattige kår.

Den navnløse hovedpersonen, kalt Gutten og bestekameraten hans Bardur ror fiske. De skiller seg litt ut fra de andre fiskerne, fordi de leser bøker. Bardurs glede av bøker får katastrofale følger. Gutten skjønner at å ro fiske ikke er noe for han og drar til nærmeste bygd og får seg jobb der.

Det er et spennende persongalleri i boka. Forfatteren har et godt språk til å skildre alle de forskjellige typene i boka og de kommer tydelig fram - med få ord.

Det er sjelden jeg har lest ei bok med så godt språk. Det var til å kose seg med og til å spise opp. Det var ingen overraskelse å høre at forfatteren tidligere har gitt ut diktsamlinger.


Dette er egentlig ei bok med ikke så mye handling, men språket gjør at det skjer mye likevel.

Håper mange tar seg tid til å lese denne. Jeg har nå tenkt å begynne på den neste boka han har skrevet - gleder meg!

onsdag 18. januar 2012

Menneskets del av Kari Hotakainen





Hotakainen hadde et svært skjevt blikk på samfunnet i den forrige boka jeg leste av han. Det skulle bli spennende å se hvordan denne var. I mellomtida har jeg lest en del Paasilinna. Så nå var jeg spent på å sammenligne de to finske forfatterne.

Boka starter som en fortelling om ei mor som selger livshistorien sin til en forfatter. For det får hun 7000 euro, penger hun sårt trenger. Salme, som hun heter forteller om livet sitt, mannen sin og de tre barna. Det høres ut som de har det som folk flest, de greier seg bra. Men så slipper barna til med sine historier og det blir noe helt annet enn det Salme forteller. Det blir en mye mørkere historie. Vi får tidlig greie på at det har skjedd en tragedie og det gikk ganske langt ut i boka før jeg skjønte hva som hadde skjedd. I siste del av boka klarer forfatteren på mesterlig vis å samle alle de røde trådene.

I utgangspunktet syns jeg dette var en litt rar bok. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som egentlig skjedde. Utover i boka kom den seg veldig. Og etter at vi hadde diskutert boka i bokgruppa mi i går kveld, kom den seg enda mer.

Jeg syns Hotakainen er en utmerket forfatter. Det er ikke like mye samfunnskritikk i denne som i "Hjemmefronten", men det ligger der som en undertone. Det er noen veldig gode personskildringer i boka, og det er ikke bare enkle folk han tar for seg. Utrolig bra gjort og det er mange flere lag i hans bøker enn i Paasilinna sine.


Jeg håper mange finner fram til Hotakainen og vær litt tålmodig, så får dere en god leseopplevelse.










tirsdag 17. januar 2012

Erindringer av Torgny Lindgren



Torgny Lindgren er en forfatter det er lett å bli glad, og det er lett å bli glad i bøkene hans. Jeg er glad for at jeg fortsatt har en del av bøkene hans til gode. Nå har jeg lest den siste og det er "Erindringer".

Lindgren er født i 1938 og ble oppfordret av en redaktør til å skrive sine erindringer. Det hadde han egentlig ikke tenkt å gjøre, og boka er heller ikke en vanlig erindringsbok fra en stor svensk forfatter.

Boka tar utgangspunkt i da han var liten gutt i Västerbotten og var mye syk. Han ble imidlertid friskmeldt for tuberkulose som 12-åring. Resten av boka forteller små episoder fra livet. Døden er han ofte innom, siden han er en gammel mann. Han forteller små episoder og om små hendelser. Men hva som er sant og ikke - det vet vi ingenting om. Det er vel derfor denne boka går som roman og ikke en fagbok om Lindgren.

Lindgren har en herlig form for humor, den er lun og av og til lurer jeg på om han driver ap med leseren. Jeg likte boka veldig godt. Jeg liker slike bøker som vi må tenke litt på. Håper mange finner fram til Torgny Lindgren.

mandag 16. januar 2012

Dukla av Andrzej Stasiuk




Dette er nok ei bok av en polsk forfatter, som vi leser som en forberedelse til Polen-besøk. Vi får iallefall lest bøker vi aldri har hørt om før, det iseg selv er positivt. Men om de gir de største leseropplevelsene gjenstår å se.


Dukla handler om et sted i Polen som heter Dukla. Hovedpersonen i boka kommer stadig tilbake til hjemplassen sin og vi får høre om livet hans som barn og ungdom i Dukla, om foreldrene og besteforeldrene. I tillegg får vi høre om besøkene hans i voksen alder.


Hele boka er egentlig en folkelivsskildring. Han forteller om folk og hendelser han husker. Forskjellen fra Dukla på 50-tallet og fram til i dag er stor. Han er spesielt opptatt av lyset i landsbyen, det beskriver han flere ganger.



I begynnelsen syns jeg boka var kjedelig, det var liksom ingen substans. Boka kom seg utover, etterhvert som vi ble bedre kjent med personene. Men det var veldig nyttig å diskutere boka i bokgruppa mi. der kom det fram mange spennende tanker om boka.


Så alt i alt ble det en hyggelig leseopplevelse.

tirsdag 3. januar 2012

En enkes fortelling av Joyce Carol Oates



Denne boka leste jeg før jul, men har ikke hatt tid til å blogge om den før nå. Jeg har lest flere av bøkene til Oates og vært veldig begeistra for dem. Denne boka var veldig forskjellig fra de andre bøkene hennes.


En enkes fortelling er sjølbiografisk. Den handler om de 2- 3 månedene etter at hun mister sin mann Ray Smith. Han dør overraskende av en sykehusbakterie noen få dager før han skal skrives ut etter en kraftig luftveisinfeksjon. Oates blir ringt opp midt på natta for å nå fram før han dør, men det rekker hun ikke.

Sjokket over å miste sin ektemann gjennom 49 år er det som preger boka. De to drev et lite forlag og et tidsskrift sammen. Til tross for at ektemannen var 78 år var han i fullt arbeid.

Boka skildrer sjokket og sorgen slik den en. I alt hun gjør er hun enke. Hun er ikke lenger ektefelle eller forfatter, bare enke. Det er en situasjon hun aldri har tenkt på.

En skulle tro at dette er en trist bok, og det som skjer er jo trist. Men Oates skriver så godt, nesten med humør enkelte episoder. Hun skriver om søvnløshet, om pillemisbruk og om ikke å klare å spise alene hjemme. Innimellom krydrer hun med epostmeldinger fra venner og kjente.

Vi får også et godt innblikk i det nesten 50 år gamle ekteskapet. De var knapt fra hverandre i alle disse årene. Det er i hele tatt mye positivt om ektemannen, men han hadde nesten ikke lest noe av hennes skjønnlitterære produksjon. Det virker litt merkelig på oss, siden det er det hun er kjent for her i Norge.

Alt i alt var det en god roman å lese. Veldig forskjellig fra de andre bøkene hennes, men Oates skriver utrolig godt.