mandag 30. januar 2012

Jimmen av Øyvind Rimbereid




Øyvind Rimbereid er født i Stavanger i 1966 og hvor forfatteren er født er et poeng i nettopp denne boka.


Et dikt står det på forsida av boka. Det er et 64 siders langt dikt med to fortellerstemmer. Den ene er hesten, Jimmen sin stemme. Han snakker et gammelt, nesten arkaisk nynorsk. Den andre fortellerstemmen er mannen som eier hesten, han er navnløs og snakker stavengerdialekt.


Så vidt jeg kan skjønne foregår handlinga på begynnelsen av 70-tallet. Hestekaren og Jimmen hører alstå til i ei anna tid. Likevel gjør de en jobb ingen andre vil gjøre. De henter matavfall, som blir til grisemat og enkelte netter henter de avfallet fra utedoer som fortsatt fantes i Stavanger.


Dette er ei bok som må leses sakte. Og det med god grunn. Det er på denne måten en vil få med seg det vakre språket til Rimbereid. Noen vil kanskje syns at Jimmens nynorsk er vanskelig og nærmest utilgjengelig. Jeg syns det var vakkert og det er kun tid som skal til for at en skal nyte det.


Boka handler egentlig om mye. Den gamle og den nye tid, som var særlig tydelig i Stavanger etter at olja kom. Den sier også mye om høy og lav i samfunnet. Hestekaren som henter avfall er langt nede, til og med under grisebonden.


Jeg er ingen diktleser, men denne boka hadde jeg veldig sansen for. Den er nominert til Nordisk råds litteraturpris og til ungdommens kritikerpris. Det skal bli veldig spennende og se hvordan det går.




Så folkens, les Jimmen og nyt språket.

fredag 27. januar 2012

Min kamp nr 6 av Karl Ove Knausgård



Ja, det er det altså gjort.... ferdig med nr 6. Det første jeg tenkte når jeg var ferdig med boka, var: for en vakker kjærlighetshistorie og det neste var: denne mannen må jo skrive mer!

Det tok litt tid da første boka kom før jeg leste den. De tre siste har jeg tatt med en gang de har kommet ut. Jeg syns han skriver utrolig flott og bøkene hans handler om så mye. De angår alle på en eller annen måte.

Denne gangen tror jeg ikke jeg skal gi noe handlingsreferat. Bøkene hans er jo godt kjent. Men jeg vil gjerne skrive noe som får flere til å lese dem. Nr 6 er nok den mest krevende. Særlig har den et midtparti der han diskuterer jeg-et og vi-et. Her skriver han bl.a. om Adolf Hitler og hans vei til makta. Det var veldig interessent, men jeg må inrømme at noe av det måtte jeg lese uten å bruke tid på å forstå.

Denne boka er skrevet etter at de fem første kom ut. Vi får høre mye om hans og andres reaksjoner på de bøkene. Vi får også høre mye om familien og særlig kona Linda og deres hverdag. Folk som ikke har lest Knausgård tror at han forteller om hverdagen sin som det blir utlevert i et ukeblad. Men det er altså svært fjernt fra det. Han er en forfatter som klarer å heve det dagligdagse til noe almennmenneskelig. Samtidig som han forteller sin families historie, får vi også et godt innblikk i hvordan samfunnet rundt oss fungerer. I så måte minner den meg litt om "Det tause huset" av Orhan Pamuk.

Det ble et tomrom inni meg etter at jeg var ferdig med bøkene hans. Ikke at det er vanskelig å finne andre gode bøker å lese, men jeg ville så gjerne lest mer av Knausgård.

Til dere der ute som ikke har lest Knausgård; prøv og dere vil få mange store leseopplevelser.

torsdag 26. januar 2012

Det tause huset av Orhan Pamuk



Pamuk er en forfatter jeg leser med stor glede. Dette er en bok som kom ut i 1983, men først har blitt oversatt nå etter at Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur. Men det er lett å kjenne igjen fofatterstemmen til Pamuk.

"Det tause huset" handler om tre generasjoner tyrkere i en liten badeby ikke så langt fra Istanbul. Handllingen foregår mye i det falleferdige gamle huset til bestemoren Fatma, som er 90 år. Der bor hun sammen med tjeneren sin Receb, som er dverg. Denne sommeren får de besøk av de tre foreldreløse barnebarna til Fatma. Det er historikeren Faruk, kommunisten Nilgun og den yngste er Methin.

Gjennom å fortelle historia til familien får vi også historia til Tyrkia gjennom nesten er helt århundre. Det er elegant og flott gjort. Det er en dysfunksjonell familie vi får høre om og landet Tyrkia strever mellom øst og vest.

Dette er ei bok som egner seg for å gå litt grundigere inn i. Den blir helt sikker mer interessent ved andre gangs lesing og burde være ei utmerket bok for bokgrupper. Det er mange motsetningspar i boka; øst og vest, den gamle og den nye tid, bror og søster, rik og fattig og så videre. Så her er det mye å ta tak i.


Denne boka hørte jeg som lydbok. Som jeg har sagt før, så har jeg problemer med å konsentrere meg nok om boka når jeg hører. Men her gikk det stort sett bra, tror jeg.

onsdag 25. januar 2012

Himmelrike og helvete av Jon Kalman Stefanson



Ja, med denne boka vet jeg nesten ikke hvordan jeg skal begynne. Kanskje jeg skal si litt om innholdet først.

Handlinga er lagt til 1800-tallet på Island. Et lite samfunn lever av fiske og det er fattige kår.

Den navnløse hovedpersonen, kalt Gutten og bestekameraten hans Bardur ror fiske. De skiller seg litt ut fra de andre fiskerne, fordi de leser bøker. Bardurs glede av bøker får katastrofale følger. Gutten skjønner at å ro fiske ikke er noe for han og drar til nærmeste bygd og får seg jobb der.

Det er et spennende persongalleri i boka. Forfatteren har et godt språk til å skildre alle de forskjellige typene i boka og de kommer tydelig fram - med få ord.

Det er sjelden jeg har lest ei bok med så godt språk. Det var til å kose seg med og til å spise opp. Det var ingen overraskelse å høre at forfatteren tidligere har gitt ut diktsamlinger.


Dette er egentlig ei bok med ikke så mye handling, men språket gjør at det skjer mye likevel.

Håper mange tar seg tid til å lese denne. Jeg har nå tenkt å begynne på den neste boka han har skrevet - gleder meg!

onsdag 18. januar 2012

Menneskets del av Kari Hotakainen





Hotakainen hadde et svært skjevt blikk på samfunnet i den forrige boka jeg leste av han. Det skulle bli spennende å se hvordan denne var. I mellomtida har jeg lest en del Paasilinna. Så nå var jeg spent på å sammenligne de to finske forfatterne.

Boka starter som en fortelling om ei mor som selger livshistorien sin til en forfatter. For det får hun 7000 euro, penger hun sårt trenger. Salme, som hun heter forteller om livet sitt, mannen sin og de tre barna. Det høres ut som de har det som folk flest, de greier seg bra. Men så slipper barna til med sine historier og det blir noe helt annet enn det Salme forteller. Det blir en mye mørkere historie. Vi får tidlig greie på at det har skjedd en tragedie og det gikk ganske langt ut i boka før jeg skjønte hva som hadde skjedd. I siste del av boka klarer forfatteren på mesterlig vis å samle alle de røde trådene.

I utgangspunktet syns jeg dette var en litt rar bok. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som egentlig skjedde. Utover i boka kom den seg veldig. Og etter at vi hadde diskutert boka i bokgruppa mi i går kveld, kom den seg enda mer.

Jeg syns Hotakainen er en utmerket forfatter. Det er ikke like mye samfunnskritikk i denne som i "Hjemmefronten", men det ligger der som en undertone. Det er noen veldig gode personskildringer i boka, og det er ikke bare enkle folk han tar for seg. Utrolig bra gjort og det er mange flere lag i hans bøker enn i Paasilinna sine.


Jeg håper mange finner fram til Hotakainen og vær litt tålmodig, så får dere en god leseopplevelse.










tirsdag 17. januar 2012

Erindringer av Torgny Lindgren



Torgny Lindgren er en forfatter det er lett å bli glad, og det er lett å bli glad i bøkene hans. Jeg er glad for at jeg fortsatt har en del av bøkene hans til gode. Nå har jeg lest den siste og det er "Erindringer".

Lindgren er født i 1938 og ble oppfordret av en redaktør til å skrive sine erindringer. Det hadde han egentlig ikke tenkt å gjøre, og boka er heller ikke en vanlig erindringsbok fra en stor svensk forfatter.

Boka tar utgangspunkt i da han var liten gutt i Västerbotten og var mye syk. Han ble imidlertid friskmeldt for tuberkulose som 12-åring. Resten av boka forteller små episoder fra livet. Døden er han ofte innom, siden han er en gammel mann. Han forteller små episoder og om små hendelser. Men hva som er sant og ikke - det vet vi ingenting om. Det er vel derfor denne boka går som roman og ikke en fagbok om Lindgren.

Lindgren har en herlig form for humor, den er lun og av og til lurer jeg på om han driver ap med leseren. Jeg likte boka veldig godt. Jeg liker slike bøker som vi må tenke litt på. Håper mange finner fram til Torgny Lindgren.

mandag 16. januar 2012

Dukla av Andrzej Stasiuk




Dette er nok ei bok av en polsk forfatter, som vi leser som en forberedelse til Polen-besøk. Vi får iallefall lest bøker vi aldri har hørt om før, det iseg selv er positivt. Men om de gir de største leseropplevelsene gjenstår å se.


Dukla handler om et sted i Polen som heter Dukla. Hovedpersonen i boka kommer stadig tilbake til hjemplassen sin og vi får høre om livet hans som barn og ungdom i Dukla, om foreldrene og besteforeldrene. I tillegg får vi høre om besøkene hans i voksen alder.


Hele boka er egentlig en folkelivsskildring. Han forteller om folk og hendelser han husker. Forskjellen fra Dukla på 50-tallet og fram til i dag er stor. Han er spesielt opptatt av lyset i landsbyen, det beskriver han flere ganger.



I begynnelsen syns jeg boka var kjedelig, det var liksom ingen substans. Boka kom seg utover, etterhvert som vi ble bedre kjent med personene. Men det var veldig nyttig å diskutere boka i bokgruppa mi. der kom det fram mange spennende tanker om boka.


Så alt i alt ble det en hyggelig leseopplevelse.

tirsdag 3. januar 2012

En enkes fortelling av Joyce Carol Oates



Denne boka leste jeg før jul, men har ikke hatt tid til å blogge om den før nå. Jeg har lest flere av bøkene til Oates og vært veldig begeistra for dem. Denne boka var veldig forskjellig fra de andre bøkene hennes.


En enkes fortelling er sjølbiografisk. Den handler om de 2- 3 månedene etter at hun mister sin mann Ray Smith. Han dør overraskende av en sykehusbakterie noen få dager før han skal skrives ut etter en kraftig luftveisinfeksjon. Oates blir ringt opp midt på natta for å nå fram før han dør, men det rekker hun ikke.

Sjokket over å miste sin ektemann gjennom 49 år er det som preger boka. De to drev et lite forlag og et tidsskrift sammen. Til tross for at ektemannen var 78 år var han i fullt arbeid.

Boka skildrer sjokket og sorgen slik den en. I alt hun gjør er hun enke. Hun er ikke lenger ektefelle eller forfatter, bare enke. Det er en situasjon hun aldri har tenkt på.

En skulle tro at dette er en trist bok, og det som skjer er jo trist. Men Oates skriver så godt, nesten med humør enkelte episoder. Hun skriver om søvnløshet, om pillemisbruk og om ikke å klare å spise alene hjemme. Innimellom krydrer hun med epostmeldinger fra venner og kjente.

Vi får også et godt innblikk i det nesten 50 år gamle ekteskapet. De var knapt fra hverandre i alle disse årene. Det er i hele tatt mye positivt om ektemannen, men han hadde nesten ikke lest noe av hennes skjønnlitterære produksjon. Det virker litt merkelig på oss, siden det er det hun er kjent for her i Norge.

Alt i alt var det en god roman å lese. Veldig forskjellig fra de andre bøkene hennes, men Oates skriver utrolig godt.